GAUKEN

Hentet fra Jubileumsboka ”Trondhjems Skytterlag gjennom 100 års” utgitt i 1961, skrevet av J.P.Kroglund

Når det sto i byens aviser: ”Gauken gæl på Søbstadmyra om sønda'n”, da visste alle, både skyttere og ikke skyttere, at Trondhjems Skytterlag hadde sin årlige avslutningsskyting, med tjukk-erter, kjøtt og flesk og en liten kollekvint til maten, og ofte med en svingom om kvelden, hvortil Heimdals unge piker innfant seg og flankerte inngangsdøra lenge før det siste skudd var falt.

Slik var det en gang, men også her som på så mange andre felter er idyllen blitt borte i tidens rastløse utvikling. Gauken er et barn av tiden og har lite til felles med sitt opprinnelige opphav. Gaukeskytingen eller fugleskytingen som den fra først av kaltes, er sannsynligvis den eldste form for premieskyting såvel her i landet som i de fleste andre europeiske land. Det ligger nær å tro at ”Fugleskytingen” slik den dreves for 500-600 år siden var en treningsform for dem som hadde jakten som levevei eller hobby, og det er mange ting som tyder på at ”Gaukens vogge” har stått i Frankrike, uten nå å kunne påvise nøyaktig når og hvor. Fra Frankrike er fugleskytingen blitt overført til Holland og Tyskland, og derfra til Danmark, Norge og Sverige. Man vet dog med sikkerhet at det i enkelte større byer i Europa i den tidlige middelalder fantes skytterlag som utdannet sine medlemmer i våpenbruk for å kunne beskytte sin by mot fremmede fyrster og røverriddere.

I armbrøstens tid - nærmere bestemt i det 14. århundre - fant man på å sette en trefugl i profil på en høy stang og bruke den som skive. Den som skjøt fuglen av så den falt ned, fikk premie og ble ved festen etterpå hyllet som ”Fuglekonge”. Snart fikk man egne sammenslutninger, skyttegilder eller papegøyegilder som drev sporten. Som ærespris fikk ”Fuglekongen” en forgylt sølvpapegøye i sølvkjede som eides av gildet og som han hadde rett til å bære til neste fuglekonge ble kåret, altså en slags vandrepokal. I de større handelsbyer ble papegøyeskytingen en fin sport og dyrket av de fornemste kjøpmannsgilder under fyrstelig beskyttelse og mye søkt også av adelsmenn.

I midten av det 16. århundre, da geværet helt hadde avløst pilen og buen som krigsvåpen, ble fuglen satt en face med utslåtte vinger, og det ble da mindre premier ved siden av førstepremien for å skyte ned deler av fuglen som hode, hale og vinger. Man kjenner regler for fugleskytingen i Tyskland fra omkring år 1360, men alt noen år før omtales en mann i Danmark som Ingemar Fuglekonge. Det eldste danske papegøyegilde er ”Hellig Legems Lag” i Aalborg med hirdskrå fra 1441, og dette skytterlag er fremdeles til.

Det som imidlertid interesserer mest, er vel hvordan denne form for skyting ble drevet her i landet. I Norge ble papegøyeskytingen drevet i siste del av middelalderen i Bergen. Det var tyskerne, Hanseaterne, som innførte den. Når vet man ikke, men den nevnes første gang i 1497, i et brev fra byens biskop til de tyske handverkere. Her forærer han dem så meget grunn ”som dennem haver behov til den papegøie”. Så går det nesten hundre år til neste etterretning fra Bergen. Etter byens Rådhusprotokoll ble papegøyeskytingen i 1593 årsak til en bedrøvelig skyteulykke. Papegøyene var blitt skutt ned tredje pinsedag, og skytterne skulle gå tilbake. ”Da var det en av dem som stod blant folket med sitt lange rør på akslen som var ladt og spent. Da slap den løs hannem uvitterlig”, og skuddet drepte en mann som sto et langt stykke unna. Man forstår at det nå ble brukt gevær ved skytingen. Hvordan denne foregikk i det 17de århundre, har man ganske fyldige opplysninger om, takket være en bergensk skolemester, Mikel Hofnagel, som levde omkring midten av århundret.

Av disse og lignende opptegnelser går det ikke klart fram om det har vært noe eget skyttergilde i Bergen. Det ser snarere ut til at alle borgere hadde høve til å prøve seg. Det hendte at det ble skutt etter fuglen 2-3 ganger samme år, men det kunne også gå flere år mellom hver gang. Skytingen foregikk om våren, helst ved pinsetid. Den som ble fuglekonge, ansåes forpliktet til å traktere de andre deltakere etterpå. Pokalen måtte ”krympes”. Men da kunne det også bli slik at vinninga gikk opp i spinninga og mere til, for det skulle ikke være noe knussel, og det var det som regel heller ikke. De hadde imidlertid den utvei å stille stedfortreder. Et år ble en gammel taskemaker den heldige vinner, men han så seg ikke råd til å bekoste festen. En skipper påtok seg velvilligst vervet og ble derfor også tildelt premien, som det året var en sølvkanne, en sølvskje og et buksetøy. Et år ble det utdelt sølvskjeer også til andre enn fuglekongen, og et par ganger ble det skutt om penger. I 1651 fikk mesteren hele 26 riksdaler, men de gikk vel med til festen etterpå. Når fuglen var skutt ned, var det enten vinneren eller slottsherren på Bergenhus som lot den sette opp igjen. Slottsherren så gjerne at borgerne ble flinke skyttere. En av dem lovet endog i 1628 alle deltakerne i skytingen fritakelse for vakt og skatt i et helt år. Det er kanskje ikke noe å undres over at 70 meldte seg til konkurransen det året. Ellers var deltakerantallet i alminnelighet nokså begrenset, omkring 20-30.

Fugleskytingen var naturligvis en begivenhet i byen. Vi hører om opptog og prosesjoner med slottsherren, rådmenn og representanter for det tyske kontor i spissen. Hele byen var på bena for å se på, og det hersket en løssluppen feststemning, som det tydelig fremgår av en tragikomisk hendelse i 1625. Da skytingen var forbi, stormet tilskuerne inn på skyteplassen, og tre tyske tømmermenn klatret opp fuglestangen. ”Den ene kom helt opp og hadde et kvarter øl med seg, den andre nådde til midten av stangen, den tredje kom kun en tredjedel opp, men var beruset og falt ned og brakk halsen. Den andre ble forskrekket og falt ned på hans kropp. men stod opp og gikk vekk uten skade. Da den tredje så det, lot han seg gli sakte ned. Den som brekket halsen, levet til den tredje dag.” Særlig stor stas var det i 1665, da landets stattholder, Gyldenløve, besøkte Bergen. Hans ”høihårne fyrstelige excellense” Ulrik Fredrik Gyldenløve med gemalinde kom på besøk til Bergen den 17. mars 1665. Ved ankomsten paraderte borgerskapet ”med trommer og flyvende faner”, og både festningen og borgerne salutterte lystig. Begivenheten ble også feiret med skarpskyting. Den 19. mars ”skjøt hans excellense til skive” og noen dager etter er det stor papegøyeskyting. Første dag ble en fugl skutt ned, og neste dag skjøt Gyldenløve selv en annen. Derom heter det: ”Skjøt hans excellense papegøyen ned og ble alltid stående på samme sted når han skjøt. Han vant en sølvkanne, en sølvskje og et bukseklæde, og den største pris som var verd papegøyen - . Derpå marsjerte skytterne etter hans excellenses befaling til lagmann Hans Hansen, hvor Gyldenløve bodde under oppholdet, og rittmester Billov bar den forgylte fugl om sin hals, isteden for hans excellense. Kansleren Ove Bjelke, oberst Giestaff, Ludvig Rosenkrants og andre fornemme borgere skjøt godt, men alle mennesker hadde stor lyst og behag ved å se hvor utmerket hans excellense skjøt. Arnt Dubbertin bar fanen ut og inn. Samme aften ble samtlige statelige trakterte av hans excellense.”

Siste gang Hoffnagel forteller om fugleskyting er i 1667. Så er det atter et sprang på hundre år før vi hører noe om den. I hvert fall ble tradisjonen tatt opp igjen, og det med både fynd og klem av ”Det Bergenske Skydeselskab”, som ble stiftet i 1769 og fikk kongelig ”confirmation” den 20. januar 1774. Det Bergenske Skydeselskab er vel sikkert det eldste skytterlag i landet. Selskapet drev både med alminnelig skiveskyting og med fugleskyting. Fra 1770 til 1824 drev det regelmessig fugleskyting hvert år, hare avbrutt i krigsårene 1807-1815. Foreningen var bare for byens beste selskap. Kontingenten var meget høy. I 1790 f. eks. var innmeldelsespengene 3 riksbankdaler - kr. 9,60 - kontingenten 10 rbd., hvorav de 5 gikk til de flotte sølvpremiene. Da vi fikk specidaler - 1816 - varierte kontingenten fra 7 til 20 spd. om året (1 spd. = 4 kroner). Slikt var bare for meget velstående, og medlemstallet var da heller aldri svært stort - omkring 20-30. Et år helt nede i 13. Øvelsene ble drevet i sommermånedene mai-juli. Først var det skiveskyting en 4-5 ganger med ganske små pengepremier, 24 og 8 skilling - 80 og 27 øre, og i slutten av juli fant så fugleskytingen sted. Den var beregnet å ta 3 dager. Først skjøt man etter fuglens forskjellige deler, og tredje dag etter selve fuglen, men det hendte at ulykken var ute, og fuglen falt alt første dag. Kun medlemmer hadde adgang til å skyte. Først skjøt forrige års fuglekonge, så selskapets 2 direktører, og derpå de andre medlemmer. Ved alle sammenkomster har medlemmene - under mulkt-trussel for forsømmelse - selskapets merke: en sølvpapegøye i grønt bind, båret på venstre side av brystet. Fuglekongen hadde sitt eget merke av forgylt sølv som tegn på sin verdighet. Av referat i Bergens Adresseavis for 1773 kan vi se hvordan de enkelte deler ble taksert. For hodet ble utdelt annen premie, for høyre ving tredje, for venstre ving fjerde og for ”rumpen” femte premie. Fuglekongens og andre rangspersoners ankomst til hanen ble hilst med dundrende salutt, 8 kanonskudd for hver!! Fuglens fall ble hilst med samme antall, de enkelte deler med halvparten så mange. Nesten like så viktig som selve skytingen var festmiddagen. Det ble ikke spart hverken på taler, sang eller krutt. Rekorden, som sikkert aldri vil bli slått, ble satt da 50 års jubileet ble feiret i 1819. Da holdtes det ved middagen 16 offisielle taler, fulgt av i alt 168 kanonskudd, 16 eller 8 skudd pr. tale etter skålens betydning.

Man kan vel ikke med bestemthet si at vår gaukeskyting slik den drives nå er en direkte overføring av papegøyeskytingen i Bergen. Heller ikke fra fugleskytingen i våre skyteselskap, men det kan jo også godt være at denne har ulmet i underbevisstheten og nærmest ved et tilfelle flammet opp hos oss. Nok er det. Den har fenget her ved første gnist, og flammen har tiltatt i styrke og til og med bredt seg til andre lag i denne del av landet. Såvidt meg bekjent er den første gaukeskytingen hos oss holdt mens laget holdt til i llaberga. Året kan med temmelig stor sikkerhet fastslåes til 1894. Jeg skal her etter de opplysninger jeg har innhentet hos en av dem som var med på den første gaukeskytingen, prøve å rekonstruere denne minnerike begivenhet, men først må jeg fortelle at laget i de årene hadde som medlem et meget ”lyst hode” som til enhver tid var ladet med påfunn og kvikke innfall. Axel Neergaard het han og kan med rette kalles ”Gaukens far” her i laget. Laget holdt senhøstes dette året som vanlig sin avslutningsskyting. Under denne avslutningsskytingen fant Neergaard på å sette opp en ekstraskytning utenom programmet. Skytningen foregikk med salongrifle på 15 meters hold, og premien var et spekelår som førstepremie og en spekepølse som annenpremie. Spekelåret strøk børsemaker Anders Kalseth avgårde med, dog ikke lenger enn inn i Skytterhuset, hvor låret etter forutsetning gikk all kjødets gang, og vi forstår så godt at det smakte til et godt glass toddy (karsken var ikke kommet til byen enda). Pølsa strøk bokstavelig talt daværende børsemakerlærling P. A. P. avgårde med. Han tok simpelthen og la pølsa på aksla og drog ad hybelen til. Pølsa var stor, etter eget utsagn målte den minst 6 tommer i omkrets og en god alen lang. Håndverkerlærlingene hadde det ikke for feitt den gangen, og en slik godbit kom da virkelig godt med, for det var til daglig i knappeste laget, sier han sjøl, og han var også den gangen svært glad i god mat. Han husker enda de øyne de andre skytterne satte på ham da han strøk med pølsa. Under denne festen var det at gauken ble døpt. Hattemaker Sjøberg var da lagets formann (i parentes sagt var det han som oppdaget Søbstadmyra). Han syntes dette var et veldig morsomt innslag, og sa: ” Ja, du Neergaard, du Neergaard, du er da en stor gjøk.” Slik ble navnet til, og de første årene het den gjøken, men etter noen år het det at ”gauken gæl på Søbstadmyra om sønda'n”.

I 1895 og 96, da laget liksom var i oppløsning og på flyttefot, var denne skytingen ikke med på programmet, men siden er den blitt en fast tradisjon, men salongen ble nå ombyttet med kragen, og holdene har variert mellom 100 og 300 m. Stillingene har også variert, likeså skiva. Et par år kan jeg huske vi skjøt stående etter minstepoeng på 200 meter. Bom tåltes selvfølgelig ikke. De fleste år har den foregått mot salongskive eller en gauk i naturlig størrelse på 100 m. Men da det de siste årene ble for mange ”fulle hus” og vanskelig å kåre den absolutt rette, har vi nå lagt over til 300 m mot en gauk i litt forstørret målestokk. Det var i 1949 første gang vi skjøt på 300 m. Samme år fikk damene sin egen gauk på 100 m. Det er jo intet nytt under solen. Som i Bergen kunne man her skyte med stedfortreder, d.v.s. damene hos oss hadde dette privilegium, og det merkelige hendte for en del år siden at vår daværende høyt elskede og avholdte kokke ble storgauk ved elskverdig assistanse av Sverre Dalsve.

For treff i gauken gis 10 poeng tillegg til treff i 10-delt normalskive. Programmet har de senere år vært 1 prøveskudd mot normalskiva og så 3 skudd mot gauken med anvisning på gaukefesten som regel omkring midten av november. Også damegauken administreres av gaukkomiteen, hvorav en dame er medlem, og resultatene er strengt hemmeligholdt til bomben springer på festen. Den største av alle gauker hittil er Math. Widerøe, idet han oppnådde å bli storgauk i 3 år i trekk. Martin Hassel har vært 2 ganger, og mange av de nåværende aktive én gang, muligens også noen to, men da jeg ikke kan huske alle, unnlater jeg å nevne noen. Som regel har det vært av lagets beste, men litt slomp har da også forekommet. Foruten gauken premieres sentrumsmannen, og steinbrytaren får et grev. Alle tre får ”dæplom”. Premiene og premieringsmåten har jo variert en del gjennom årene. Da jeg kom inn i laget i 1905, var premieringen slik: Gauken fikk foruten en ekstrapremie ærestittelen Storgauk og fri kontingent for neste år, sentrumsmannen en pigernes pokal, og sistemann som nevnt et grev. Dette med fri kontingent falt bort et par år senere, og ærestittelen er vel også nå nærmest illusorisk. Alle deltakerne leverte en premie, som gaukekomiteen satte nr. på og skytteren trakk i tur og orden etter de oppnådde resultater. Siden gikk man over til annen premiering som tidligere nevnt.

Gauken har en slik plass i skytternes bevissthet at lagets avslutningsfest alltid har vært kalt gaukefesten, og det er gjennom alle år gått ry av den festen. Sjøl om den ikke kan måle seg med de pompøse festene i Bergen med opptil 16 offisielle taler og fra 8 til 16 kanonskudd for hver tale etter talens innhold og betydning, så har det også her i årenes løp vært avfyrt ikke så få ”kanoner”. Og her vil jeg være så ubeskjeden å påstå at gaukekomiteen ofte har vært kanonøren. Aller tydeligst kommer vel gaukens posisjon til syne ved utdelingen av lagets fortjenstmedalje, idet denne populært kalles gaukeordenen. Navnet kommer nok helst av at gaukekomiteen har fått det ærefulle verv å levere innstilling til lagsstyret om denne medaljen, muligens av at den alltid er blitt utdelt på gaukefesten. I en årrekke holdtes denne festen i Håndverkerforeningen (Værkhainna). I de siste tjue år har den vært ambulerende mellom byens største festlokaler. Tilslutningen har vært jevnt god, men etterkrigsårenes varmmatfester har gjort at mange, særlig av de unge, har funnet denne ordningen for kostbar, og av den grunn uteblitt. Derfor har festkomiteen som en prøve år om annet tatt opp den gamle skikken med en rimelig inngangspenge til dekning av lokale og musikk. Så får man sjøl sørge for den servise man måtte ønske eller ser seg råd til.