Trondhjems Skytterlag har våkna opp, san,

etter fem års kvil og tvungen stopp, san.

Venner og venninner,

gode menn og kvinner

vil de være med så ta et hopp, san,

helt tilbake

til de dage,

da han Adolf fikk så mangt av lage,

Husker du den natt i nittenfør, san,

da du våkna opp og sprang på dør, san,

for i Trondheimsfjorden

kom i ro og orden

tyske krigsskip seilende fra sør, san.

For en fant, san,

ha galant, san,

slått opp døra for dem for en slant, san.

Her på berget ble det mye bråk, san,

for de grønne likte sjau og ståk, san.

Rundt dem sprang i natta,

kommanderte, skratta,

og forfulgte oss med slag og åk, san,

mens ho Trine

Jakobine

flaksa rundt og «lieba». Død og pine ! -

Oppå Heimdal ble det dermed slutt, san.

Hatet vaks i mang en skyttergutt, san,

for den grønne herre

gav en lov desverre

som forbød oss alt som luktet krutt, san.

Og vår ære-

fulle, kjære,

frøken Krag vi heller ei fikk bære.

Så en dag tok herrefolket fatt, san,

med å innvi’ banen så det knatt, san.

Da han Pål på myra

hørte hvor dem styra,

smaug’n bort til stille som ei katt, san.

Dem skjøt 3, san,

liggende, san,

men dem skjøt ei skivan sund for det, san.

 Da ble kommandanten vrang og bøs, san,

og så slapp han dommedagen løs, san.

Hør, det er en ordre,

vår kultur vil fordre

at slikt skrot skal legges i en røs, san !

Og med panser,

tok han chanser,

antiskytset brøt de siste skanser.

Åra gikk til nitten-førti-fem, san,

da fikk Øst og Vest sin storeslem, san.

Rundt omkring på jorden,

også her i Norden,

hadde herrefolket komme i ei klem’, san.

Skål for dem, san,

som holdt frem, san,

og fikk seierskransen med seg hjem, san !

Gudskjelov så ble det atter fre’ san,

men nå så det ut og ak og ve, san !

Rundt på skytterbanen

hadde prøyserhanen

slått med vingene og stelt det te’, san.

Bort på myra

ha dem styra

slik dem pleide disse skadedyra.

Inni huset var det bare skrot, san,

som de høye herrer etterlot, san.

Hvis du så deg om, san,

rundt i alle rom, san,

mistet du vel både mål og mot, san.

Kast mot muren

den kulturen

som har fulgt de grønne med på turen.

Vi fikk også mang en bitter dag, san,

med å lete etter frøken Krag, san,

lå ho trygt i skauen

eller ble det dau’en

eller holdt ho vennene med lag, san.

På galei, san,

tror vi ei, san,

dertil var ho alt for norsk og grei, san.

 Mang en krager kom da også att, san,

de var gjemt og ei til fange tatt, san,

men det ble nok mange

neser som ble lange,

borte var den kjære , dyre skatt, san.

Men jeg spør, san,

nu som før, san,

hvorfor slapp du vennen din på dør, san ?

Åpningsdagen den ble stor og skjønn, san,

fem-årsnatta hadde gitt oss lønn, san.

For det kom så mange

nye, små og lange

skyttere til oss av begge kjønn, san.

Frøken Bryhn, san,

var et syn, san,

de kan være stolte her i by’n, san !

Svenskematch det har vi ikke hatt, san,

tross dem reiste dit ved dag og natt, san.

Men vi får nok vone

at den norske krone

holder seg så vi får komme att, san.

Vi bør henge

i å denge

svensken så han får en lærepenge.

Storegauken vår var ingen dott, san,

dertil har han holdt i altfor godt, san.

Ja du gode Sverre

Dalsve er en herre

som kan plukke fuglen din så flott, san.

Ta en dram, san.

Skål for ham, san,

det vil aldri føles som en skam, san.

Grøftegraveren var ikke stor, san,

der han ned i dype myra for, san.

Vi vil heller ikke

navet unna stikke,

for han heter Jensen, junior, san.

Ja du Knut, san,

fikk tilslutt, san,

grevet for å grave grøfta ut, san.

 Centrumstreff det er en sak for seg, san,

som kan animere meg og deg, san.

Mang en skøyerfant, san,

var nok aspirant, san,

prøvet seg og kom nok langt på veg, san.

Men på slut’en

Bondeguten

centra flott da han fikk bukt med knuten.

Inni huset streva Anna kokk, san,

akkurat som før, vi så det nok, san.

Og ho kunne skaffe

sterk og brukbar kaffe

som med appetitt i svelget sokk, san.

Men forbanna

var ho Anna,

ho ha ingenting å ha i panna.

Oppå loftet traska det en gjeng, san,

som ha gått med feber nok så leng, san.

Huff og huff vi frys, san,

og her mangler lys, san,

her må handles fort og tjenes peng’, san.

Klokka fem, san,

Jørgen kjem, san,

sier: Slutt for dagen, fol dokk hjem, san !

Opp med formann’ som seg hør og bør, san,

her i sommer var det my’ å gjør, san.

Og hans store tanke

var å holde blanke

våpen like «krystall»-klårt som før, san.

Skål for Jør’n, san,

som en bjørn, san,

har nok Andersen fått tatt sin tørn, san.

Når i kveld vi samlet er på ny, san,

lar vi alle sorger fra oss fly, san.

Kom min kjære flikke

kom så skal vi drikke’

more oss og juble høgt i sky, san.

Løft ditt glass, san,

intet mas, san,

Trondhjems Skytterlag er atter bas, san !

                                       Ørn Leinar (alias Arne Leinum)